Det har lenge vært en drøm for medlemmene av DROP å fly fra noen av de høyeste fjellene som man har i Europa, og når vintermørket senket seg i fjor høst begynte Per-Håvard og Dag planleggingen av en ekspedisjon til Chamonix i Frankrike. Byen ligger på drøyt 1000 meters høyde, ved foten av Mont Blanc, Europas høyeste fjell, som er hele 4807 meter høy.
Etter grundig planlegging dro Lasse Store, Roger, Per-Håvard og Dag i forrige uke av gårde til de franske alper. I tillegg ble to paragliderpiloter fra andre klubber med på turen. Trond-Håvard Gamst, en erfaren konkurransepilot fra Tromsøklubben, og Lise Kvæl, en jente på 24 år fra OPK, som tok kurs i fjor høst.
Bli kjent med flystedet
På flyplassen ble det endel rot, fordi minibuss-selskapet ikke hadde fått beskjed om at vi hadde med paraglidere og det var ikke plass til alle. Lasse og Dag dro etter med en vanlig buss og ble satt av i Les Houches, og med litt ringing til hun som eide chaleet vi leide ble vi hentet der. Selvfølgelig kjørte hun en bitteliten bil og måtte kjøre to turer fordi vi hadde brett og bagasje. Ikke gøy å stå og fryse etter en lang tur. De fire som kom først visste jo heller ikke hvor de skulle og ble droppet av ikke langt fra chaleet, men fant heldigvis fram etterhvert.
Her ble vi satt av med bussen og ante ikke hvor vi var. PG-sekken midt i bildet.
Ved ankomst til Chamonix ble den først dagene brukt med en lokalkjent guide til å orientere seg om de lokale flystedene og hvor landingsområdene er. Og ikke minst måtte man sette seg inn i de lokale meteorologiske forholdene, slik at man ikke blir overrasket av plutselige endringer i vind og vær som setter sikkerheten i fare. De lokale flyklubbene har utarbeidet en fin katalog med alle flystedene og denne var svært nyttig. Etter min oppfatning er de svært sikkerhetsorienterte og positive til besøkende piloter. Veldig godt inntrykk.
Briefing på hovedlandinga.
Det ble en rekke flyturer de to første dagene fra La Pranpaz, et startsted på over 2000 meters høyde. Her gikk det gondol helt opp og vi måtte gå opp en liten bakke til starten. Her var det startretning to veier og vi fikk prøvd begge to. Vi fikk her trent på å starte i tynnere luft enn vanlig, noe som gjør at man må løpe raskere for å komme i luften enn ved start i lavere høyde. I tillegg er luften tynnere og man blir raskt kortpustet, selv ved mindre anstrengelser. Og det å løpe i gang en paraglider i den tynne luften er en anstrengelse i seg selv.
Dag 1 var overskyet og starten lå i tåka og vi måtte vente. Vi fikk et par turer og den andre turen fikk de fleste kjørt seg skikkelig. Ustabilt vær gjorde det turbulent og rotete å fly, med vindskjæringer i flere retninger. Vi var glade når vi endelig stod på bakken, men fikk da ristet litt rust.
Dag 1. Starten på 2000 meter. Endel skyer over dalen, men grei sikt.
Startet mot venstre i bildet og svingte ut over dalen.
Bedre vær dag 2. Solen varmet opp den sørvendte fjellsiden og flere av oss opplevde å få termikk og kunne sirkle seg mange hundre meter høyere enn utgangspunktet og fikk en fantastisk utsikt til det ville alpelandskapet i over én time før de gikk ned og landet nede i dalen. Ganske uventet så tidlig på sesongen. Vi valgte å bruke en hovedlanding et stykke unna heisen, da dette var tryggest. Det var en annen landing like ved gondolen, men den hadde mye trær og hindringer og fristet kun Gamst'en.
Hovedlandingen er den hvite trekanten. Innflyging fra spissen. 200 meter langt og god plass, men ser liten ut fra denne høyden.
Flotte fjell på motsatt side av dalen.
Nedover dalen. Gondoltraséen sees på skrå opp fjellsiden.
Les Houches, der vi bodde, lengst bak i bildet.
Ut av gondolen fikk vi fin utsikt. Fjellet bak fløy vi på baksiden av og ut i dalen.
Dag 2. Roger (blå vinge) og Lasse lander etter en flott tur i vårtermikken.Dårlig vær Deretter fulgte flere dager med dårlig vær og vi fikk ikke fløyet. Mye vind og snø, samt lavt skydekke gjorde det umulig. Tiden brukt på snowboard, telemarkski og alpint i de fantastiske anleggene som man finner omkring Chamonix. Vi gutta tok bussen til Les Grand Montets og tok heisen opp til 2300 meter. Det var så flatt lys på toppen av det var nesten umulig å se bakken vi skulle kjøre ned. Lise dro i svømmehallen.
På vei opp med gondolen.
Per-Håvard og Gamst'en med varm rødvin i fletta, mens Roger holder en viss stil. Rekognoseringstur
Når den tredje dagen på rad kom med snø og lavt skydekke, bestemte Lise og Dag å likevel dra på en rekognoseringstur mens de andre gutta dro på ski og brett til Les Grand Montets igjen. Paragliderne ble klargjort i tilfelle det skulle være mulig å fly.
Målet for dagen var fjellet Aiguille Du Midi, 3842 meter over havet. Hit kan man ta gondolbane fra Chamonix sentrum. Endelig oppe kunne de raskt fastslå at noen flytur var ikke aktuelt. Nede i dalen var det rolige vindforhold, mens det blåste over 70 km/t på toppen. Mont Blanc lå inne i skyene og vi hadde glimtvis meget god utsikt fra denne høyden.
Lang tur til toppen - gondolbytte underveis.
Godt innpakket. Sterk vind på toppen denne dagen.
Dag på topp. Chamonix under skyene i dalen bak. Endelig muligheter? Dagen før avreise startet med litt skyer og ekspedisjonen så ut til å måtte gi opp forsøket på å fly fra Aiguille Du Midi. Da det likevel så ut til å klarne opp dro alle av sted og tok på nytt gondolbanen til nesten 3900 meters høyde. Denne gangen var det nærmest vindstille og solen varmet fra en skyfri himmel. Skulle dette være dagen vi hadde ventet på?
Den hvite toppen bak er Europas høyeste fjell Mont Blanc (4807), sett fra Aiguille Du Midi (3842).
I denne høyden har man cirka 50% av oksygenet i luften som ved havets overflate og det er virkelig merkbart. Turen fra toppen og ned til selve isbreen der man kan starte er ikke så lang, men svært bratt. Et feiltrinn her og man raser utfor kanten mot avgrunnen. Å måtte gå opp igjen om man likevel ikke kan starte ville bli svært anstrengende med tung PG-sekk på ryggen. Vi hadde egentlig ikke tenkt å fly, for vi så en som startet ut mot dalen og det var noen få meter løping før blank is og et sinnsykt stup ned.
Men vi hadde ikke reist så langt for å ikke forsøke. Lise og Dag gikk ned først og vi så en som startet motsatt vei, inn mot breen Valle Blanche. Mye tryggere start. Og da tok det ikke lang tid før de andre fulgte etter. Alle kom seg trygt ned og til alles glede så det ut til at startforholdene var gode. Litt svak vind imot, som gjorde starten grei, selv om vi hadde enda tynnere luft enn de første dagene og måtte løpe enda raskere for å komme i luften. Man klarer ikke å løpe langt på maksfart i denne høyden og man skal helst i luften på første forsøk.
Starten på 3700. De små prikkene er PG-piloter på vei ned det bratte sporet til start. Her er det mulig å starte ut mot dalen (til venstre), eller mot høyre, inn mot breen (som vi benyttet). En mye snillere start.
Damene først
Lise Kvæl (24) var rask til å legge ut og fikk en fin start og kommer fint i luften på første forsøk. Jevnlig trening etter kurset i høst har gjort henne trygg på startmetoden og gir nå full uttelling. Deretter følger Dag like etter, mens de andre bruker litt tid på start før de også kommer seg i luften.
Klare på start. Legg merke til termikken som kondenserer og drifter på fjellet i bakgrunnen. Det fjellet ligger rett mot sola og baker nok godt.
På vei ut over mot breen og svinger mot venstre og flyr deretter rundt fjellet og ut over dalen. Deretter følger en flytur som er noe av det villeste man kan oppleve. Stille glideflukt over Valle Blanche, en vakker isbre med store dype sprekker man kan se langt ned i. Bratte fjellvegger i rå granitt som glir forbi på få meters avstand. Et utrolig privilegium å gli lydløst gjennom slik vill og vakker natur. Dette får ingen andre enn vi som flyr paraglider oppleve. Glideflukten fortsetter høyt ut over Mer de Glace, en bretunge som har lagt seg ut mot dalen mot Chamonix. Etter hvert som paraglideren glir ut over dalen får man virkelig merke hvor langt ned det er til dalbunnen. Mer enn to kilometer under sålen på føttene som dingler fritt mens man sitter i seletøyet og nyter utsikten.
I ferd med å kondensere i dalen, og tettere skulle det bli mens vi fløy. Landingen kan skimtes nede i dalen.
Dette er bratt og høyt og må bare oppleves!Dramatikk underveis Mens de to første flyr ut over dalen begynner det å danne seg et skylag over hele dalen, noe som gjør det vanskelig å se bakken under seg og som kan være farlig å fly i, siden dalen også trafikkeres av helikoptre og man er avhengig av god sikt for å se hverandre. Heldigvis er ikke skylaget tykkere enn at det bare er litt disig og vi kommer oss trygt gjennom. Men forholdene forverrer seg raskt og de Lasse og Roger finner ikke en åpning i skylaget. Det er helt tett og de kan ikke se gjennom og velger å nødlande i fjellsiden, så nær som mulig mellomstasjonen for gondolbanen som ligger på 2200 meters høyde. Lasse klarer å lande bare 100 meter unna, mens Roger lander mye lavere og får en strabasiøs tur opp mot gondolbanen. Det er et ufattelig slit å krabbe på alle fire bratt oppover i dyp løssnø med en stor sekk på ryggen. Det begynner å bli sent på dagen og han rekker ikke siste gondol ned for dagen. Heldigvis får Lasse som landet overtalt en utålmodig gondolfører å vente litt med returen, slik at man slipper å kontakte redningshelikopter for å få piloten ned fra fjellet.
Lise trygt inn på landingsjordet etter en tur fra 3700 meters høyde - som PP2'er!Trygt nede De to siste som startet, Per-Håvard og Trond-Håvard var litt heldigere og fant et lite hull i skydekket slik at de kunne fly gjennom og helt ned til bunnen av dalen. Etter en stund kom de to siste pilotene ned med gondolen og man kunne puste lettet ut over at alle klarte å gjennomføre flyturen. De to som landet oppe i fjellsiden gjorde det eneste rette for å ikke utsette seg eller andre for risiko, noe som viser at fokuset på sikkerhet er svært viktig og et godt eksempel på airmanship. Turen var en stor suksess for alle som deltok og planleggingen av neste års ekspedisjon er allerede i gang og sannsynligvis med flere deltakere enn denne gang, for slike turer står høyt på ønskelisten for de fleste som driver med paragliding.
Trond-Håvard inn for landing.
Gjengen på 3842; Trond-Håvard, Roger, Per-Håvard, Lise, Lasse og Dag (foran)
